Espen Rognlien og Lauritz Moe

Av Terje Nordby

”Come Back, Liza” ble skrevet for og i nært samarbeid med skuespilleren Lasse Kolsrud. Bakgrunnen var at han ville ha meg til å skrive noe for ham om sjømannslivet, Lasse var selv til sjøs i sin ungdom. Jeg var på den tiden mer opptatt av Odysseen, men Odyssevs var jo også til sjøs, og det til de grader, gikk det an å blande? Vi satte oss ned i Oslo og i Hellas og snakket om våre fedre og våre kvinner, om å være mann og om å mestre livet. Fortellingen smøg seg frem etter hvert, og jeg fulgte stykket også som regissør, på scenen, til premieren og hver forestilling flere uker etterpå. Det var vanskelig å slippe tak i Lauritz Moe; sympatisk men uberegnelig, full av skapende talent men såret i sjelen; livskraft og tristesse på samme tid, en mann man aldri blir trygg på.

Det kjentes derfor fremmed å for første gang høre den i radioversjon på tysk, men den lignet beroligende mye på vår. Da jeg senere hørte den ungarske, forsto jeg at jeg ikke hadde kontroll lenger, her var det et tempo og en ironi som var meg fremmed; men, måtte jeg innrømme, absolutt innenfor en tolkningsramme og slett ikke dårlig.

Våren 2007 så jeg forestillingen med Espen Rognlien og Espen Leite, med regi av Svein Østvik i Asker. Jeg var spent og aldri så lite skeptisk. Det skal både mot, rygg og scenisk utholdenhet til å bære en helaftens forestilling så full av stemningsskift og følelsesmessige sprang praktisk talt alene, særlig for en mann som langt fra er stinn av teatererfaring. Etter noen sekunder av åpningen forsto jeg dessuten at det ikke var skjønnsangen som skulle komme til å redde kvelden.

Fra da av og i de neste to timene var det slutt på skepsisen. Jeg glemte ikke bare å være bekymret for sangen, jeg glemte hvem Espen var, jeg glemte hele stykkets forhistorie og at det var jeg som hadde skrevet det. Jeg hadde nok med Lauritz Moe.

For denne oppsetningen ga meg nye innsikter i dette stykkets hovedperson. Gjennom Lauritz’ desperate fortellerglede så jeg dypere inn i fortiden hans. Jeg så hvordan han hadde svelget nederlagene overfor julenissen i sin barndom, hos frisøren og på MS Fernwave ved hjelp av noe av den samme rastløse selvironien som han viste oss der og da. Jeg så hans ensomme vinternetter og den redde forelskelsen hans under Afrikas måne så tydelig. Den Lauritz Espen viste meg hadde vært til sjøs, jeg er helt sikker, jeg så det på ham, hørte det på ham. Lauritz var røffere enn jeg husket og trodde, og muligens enda dypere såret, men derfor blir paradoksalt nok forestillingen enda morsommere: Fordi vi forstår ham, vil ham godt, blir han nær oss der og da, vi heier på ham og ler med ham, befriende.

På hjemveien var jeg stolt av å ha skrevet et stykke som fortsatt lever. Som Espen og de andre som har arbeidet med denne oppsettingen er med og skaper videre på. ”Come Back, Liza” har høstet priser og suksesser i utlandet. Denne burleske formen for engasjerende underholdning også har et potensielt stort norsk publikum. Den åpenhjertige responsen på og varme applausen for Espen Rognliens versjon mer enn tyder på det.

Lauritz Moe har trøblet det skikkelig til for seg selv, det er derfor hyggelig å kunne konstatere at han fortsatt lever i beste velgående.